Kriseproblematikk/Grensesetting (hentet fra undervisning med Pål Atle)

Noen spørsmål rundt tema;

- Hva gjør man når en ungdom betror seg til seg?

- Hva er profesjonell avstand? Hvor tett skal vi leve på ungdommene?

- Hvordan skille snørr og bart?

- Når skal vi gå videre med noe?

- Hvilke regler gjelder for taushetsplikten? Alder?

- Faresignaler. Hvilke signaler skal man se etter?

Ungdom blir preget av samfunnet. Det de lærer på skolen er selvrealisering. Før var det kanskje litt ”kult” å ha dårlige karakterer. Men nå er et stort press i forhold å ha gode karakterer på skolen. Press på det å se bra ut, ha sex, trene. Mange flere yngre som trener på treningsstudio i forhold til for 5 år siden. Mange ungdommer har opplevd brudd mellom mor og far.

Depresjon som følge av det å ikke lykkes, det å mangel på voksen kontakt osv.
1 av 4 som går til lege i dag for diagnosen deprimert i forskjellig grad.
1 av 5 (gammelt tall) har vært utsatt for en eller annen form for overgrep.

Hvorfor dette seminaret:

1. For å utrustes til å møte ungdom i krise
2. For å ta vare på oss selv og våre medledere

Definisjon på krise: en ny situasjon som man ikke vet hvordan man skal kunne komme ut av.

Eks: Omsorgssvikt, selvmordstanker, selvskading, mobbing, det å miste noen, overgrep, osv.

Men vi må også la ungdommene få definere hva som er en krise.
F.eks: en gutt har vært sammen med ei jente i en halv mnd, så blir det slutt. For denne gutten er det krise. For oss kan dette være vanskelig å forstå og vi vet at det går over. Men vi skal ta denne gutten på alvor! Vi skal lytte. Lytte. Bekrefte. Ikke være bedreviter.

Hva er et rop om hjelp og hva er et rop om oppmerksomhet?

Ungdom som søker oppmerksomhet hele tiden. Henger på lederne mer enn ungdommene. Ringer mye og sender masse tekstmeldinger. Myte: de som snakker om å ta sitt eget liv, kommer ikke til å gjøre det. Dette er ikke alltid sant. Vi må ta alle kriser på alvor!

Pål Atle har prøvd å sette slike ting inn i en sammenheng: (en metode)

F.eks: fått masse henvedelser fra en person både på ungdomssamlingene og via sms. Tar det opp med personene: Jeg skjønner at det er noe fordi du ofte sender meldinger hvor du sier du er deppa. Kanskje vi kunne sette oss ned en dag å prate?” Hvis personen ønsker dette så har dere en samtale.

Etter samtalen: ”Skal vi sette av en dag neste uke?”. Hvis du får til svar: ”Ok”, så fortsetter dere å møtes og du får kanskje kartlagt hva det er. Hvis du får ”nei”, så kan det bety at det er noe som forsatt er viktig, men personen forstår at du tar han på alvor og personen ser kanskje at det egentlig ikke er noe som plager han.

Dette er en metode som kan funke, men det er ikke en resept.

I noen situasjoner kan det være på sin plass å si til personer at ”nå har vi disse samtalene, derfor ønsker jeg ikke at vi skal snakkes på tekstmeldinger kl 12 på natta. Det er mer konstruktivt at vi bare prates i disse samtalene”. Det kan føles slemt, men dette er helt nødvendig for å passe på seg selv.

Viktig tips: ha en person som du kan tømme deg for. I ungdomsarbeid og generelt menighetsarbeid trenger alle en sjelesørger som de kan komme å være seg selv hos. Dette kan forhindre mange situasjoner. Det er helt greit å gå å snakke om det du har fått høre, uten å nevne navn og opplysninger som kan identifisere den du snakker med.

Hvor langt skal vi gå selv – når skal vi ta ting videre?

To ting:

- Det ene er kompetanse. Hva kan vi? Vi bør vite en del om oss selv. Vi bør vite hvor vi ikke strekker til og når vi skal henvise folk videre. Tips til folk som kan ta det videre: noen i menigheten din. Sjelesorgssenteret (ta kontakt med Øyvind så kan han henvise deg videre). Kirkens resurssenter: 23 22 79 30.

- Det andre er ”hvor mye klarer vi å bære?” Vi må kjenne oss selv og hvor mye vi takler. Pål Atle foreslår at man aldri skal ha flere enn to personer i samtaler om gangen.

Hvordan se ungdom i krise uten at de forteller det selv?

- relasjon over lang tid.

- Se dem

- Ta tid

- Alltid spørre alle om hvordan de har det.

Hva gjør man i en samtale på f. eks leir eller festival hvor man ikke kan ha ukentlig kontakt?

LOS. Vi skal være en los. Det vil si at vi skal lede i rett retning, ikke at over styringa. Vi skal høre om problemet, ikke ta på oss problemet. Den som kommer med krisen er den som eier den. Det er viktig å være kynisk på dette området.

”Losens oppgave er å navigere skipet han er om bord i trygt til bestemmelsesstedet.”

L - ytte og høre. Speile. ”Det jeg hører du sier...” De skal oppleve at du følger med.
O – ppsøke hjelp. Den personen som kommer til deg kommer med en type bestilling. Kanskje bare få lettet seg eller få hjelp osv. Ønsker at noe skal skje. Vi har kanskje ikke kompetanse og tid, derfor må vi finne noen som kan det.
S – lippe det helt. Når du har gitt det fra deg skal vi la det ligge. Glemme det.

Viktig punkt: ta med Gud i samtalene og før samtalene. Gud er alltid der. Han er den største helbreder. Be for situasjonen og personen. Men husk å spørre om det er greit, hvis du skal gjøre det face 2 face. Se an situasjonen.

Vær nøytral i en sjelesorgssituasjon! Ikke utlever noen.